De ulike DNA-kodene
Oversatt fra Otangelo Grasso -herfra.

Abstrakt: Nasjonalt Center for Biotechnology Information (USA), anerkjenner for tiden nitten forskjellige koder for DNA. Og jeg lister opp 31 forskjellige -her. Farvel, farvel til felles asvstaming !

Bilde: Fra DNA til protein-koder

Den grunnleggende prosessen hvor proteiner blir laget i en celle.
Jeg leser fortsatt 'Shadow of Oz' av Dr. Wayne Rossiter, og jeg planlegger definitivt å legge ut en anmeldelse av den når jeg er ferdig. Imidlertid ønsket jeg å skrive et eget blogginnlegg om ett poeng som han kommer med i kapittel 6, som har tittelen "Biologisk evolusjon." [url = som rommer alt publisert DNA].

Han sier:
Til dags dato anerkjenner National Center for Biotechnology Information (NCBI), som huser alle publiserte DNA-sekvenser (samt RNA- og proteinsekvenser), nitten forskjellige kodingspråk for DNA ...
Han refererer deretter til nevnte side fra NCBIs nettsted.

Dette var et sjokk for meg. Som en påvirkelig ung student ved 'University of Rochester' ble jeg lært ganske definitivt at det bare er en kode for DNA, og den er universell. Dette blir selvfølgelig ofte sitert som bevis for evolusjon. Tenk for eksempel på denne uttalelsen fra The Biology Encyclopedia:
For nesten alle testede organismer, inkludert mennesker, fluer, gjær og bakterier, brukes de samme kodonene til å kode for de samme aminosyrene. Derfor sies den genetiske koden å være universell. Universaliteten til den genetiske koden innebærer sterkt en felles evolusjonær opprinnelse for alle organismer, selv de der de små forskjellene har utviklet seg. Disse inkluderer noen få bakterier og protozoer som har noen få variasjoner, som vanligvis involverer stoppkodoner.

Dr. Rossiter påpeker at dette ikke er i nærheten av å stemme, og det gir alvorlige problemer for ideen om at alt liv stammer fra en enkelt, felles stamfar.For å forstå viktigheten av Dr. Rossiters poeng, må du vite hvordan en celle lager proteiner. De grunnleggende trinnene i prosessen er illustrert i bildet øverst i dette innlegget. “Oppskriften” for hvert protein lagres i DNA, og den er kodet av fire forskjellige nukleotidbaser (forkortet A, T, G og C). Den 'oppskriften' kopieres til et annet molekyl, RNA, i en prosess som kalles transkripsjon. I løpet av denne prosessen brukes nukleotidbasen 'U' i stedet for 'T', så kopien har A, U, G og C som sine fire nukleotidbaser. Kopien går deretter til stedet der proteinene faktisk blir laget, som kalles ribosomet. Ribosomet leser oppskriften i enheter som kalles kodoner. Hvert kodon, som består av tre nukleotidbaser, spesifiserer en bestemt aminosyre. Når aminosyrene strenges sammen, i rekkefølgen gitt av kodonene, blir det riktige proteinet laget.

Den genetiske koden forteller cellen hvilket kodon som spesifiserer hvilken aminosyre. Se for eksempel på illustrasjonen øverst på siden. Den første kodonen i RNA-oppskriften er AUG. I følge den antatt universelle genetiske koden skal de tre nukleotidbasene i den rekkefølgen kode for en spesifikk aminosyre: metionin (forkortet "Met" i illustrasjonen). Neste kodon (CCG) skal kode for aminosyren prolin (forkortet Pro). Hver mulige sekvens med tre bokstaver (hvert mulig kodon) koder for en spesifikk aminosyre, og samlingen av alle de mulige kodonene og det de koder for, kalles ofte den genetiske koden.
Nå igjen, ifølge The Biology Encyclopedia (og mange, mange andre kilder), er den genetiske koden nesten universell. Bortsett fra noen få mindre unntak, bruker alle organismer den samme genetiske koden, og det peker sterkt på ideen om at alle organismer utviklet seg fra en felles stamfar. I følge NCBI er det imidlertid ikke engang i nærheten av å være korrekt. Det er alle slags unntak fra denne 'universelle' genetiske koden, og jeg vil tro at noen av dem resulterer i alvorlige problemer for hypotesen om evolusjon.

Tenk på for eksempel mitokondrie-koden for virveldyr og den mitokondrie-koden for virvelløse dyr. I tilfelle du ikke visste, har mange celler faktisk to kilder til DNA. Hovedkilden til DNA er i cellekjernen, så det kalles kjerne-DNA. Imidlertid har celletyper som utgjør virveldyr (dyr med ryggrad) og virvelløse dyr (dyr uten ryggrad) også DNA i mitokondriene, små strukturer som er ansvarlige for å få mest mulig ut av energien cellen bruker, for å overleve. DNA som finnes i mitokondrier kalles mitokondrielt-DNA. {arves bare fra mor -oversetters tillegg.}
Nå, ifølge hypotesen om evolusjon, var ikke celletyper som utgjør virveldyr og virvelløse dyr (kalt eukaryote celler) de første som utviklet seg. I stedet utviklet de typer cellene som ble funnet i bakterier (kalt prokaryote celler) seg først. Så, på et senere tidspunkt, innkapslet en prokaryot celle angivelig en annen, men den oppslukte cellen klarte å overleve. I løpet av generasjoner klarte disse to cellene på en eller annen måte å begynne å jobbe sammen, og den oppslukte cellen ble til mitokondriet for cellen som oppslukte den. Dette er hypotesen om endosymbiose, og til tross for mange, mange problemer, er det standardhistorien om hvordan prokaryote celler ble eukaryote celler.

Men hvis mitokondriene hos virvelløse dyr bruker en annen genetisk kode enn mitokondriene hos virveldyr, og begge disse kodene er forskjellige fra den 'universelle' genetiske koden, hva forteller det oss? Det betyr at de eukaryote cellene som til slutt utviklet seg til virvelløse dyr, må ha dannet seg da en celle som brukte den 'universelle' koden, slukte en celle som brukte en annen kode. Imidlertid må de eukaryote cellene som til slutt utviklet seg til virveldyr, ha dannet seg, da en celle som brukte den 'universelle' koden, slukte en celle som brukte enda en annen kode. Som et resultat må virvelløse dyr ha utviklet seg fra en linje med eukaryote celler, mens virveldyr må ha utviklet seg fra en helt egen linje med eukaryote celler. Men dette er ikke mulig, siden evolusjon er avhengig av at virveldyr utvikler seg fra virvelløse dyr.

Nå kan selvfølgelig dette alvorlige problemet løses ved å anta at mens virvelløse dyr utviklet seg til virveldyr, utviklet deres mitokondrier også å bruke en annen genetisk kode. Imidlertid er jeg ikke helt sikker på hvordan det ville være mulig. Tross alt tilbrakte virvelløse dyr millioner av år på å utvikle seg, og gjennom alle disse årene ble mitokondrielt-DNA satt opp basert på en kode. Hvordan kunne koden endres uten å ødelegge funksjonen til mitokondriene? I det minste legger dette til et annet problem til den lange, lange listen over uferdige oppgaver som er nødvendig, for å forklare hvordan evolusjon muligens kan fungere. Sammen med å forklare hvordan kjerne-DNA kan utvikle seg til å produsere de nye strukturene som trengs for å forandre virvelløse dyr til virveldyr, må evolusjonsforkjempere også forklare hvordan mitokondrier samtidig kan utvikle seg til å bruke en annen genetisk kode!

Til slutt ser det ut til at denne store variasjonen i den genetiske koden gir et alvorlig slag for hele hypotesen om felles forfedre, i det minste måten den er konstruert for øyeblikket. Kanskje det var derfor jeg ikke hadde hørt om det, før jeg hadde lest Dr. Rossiters utmerkede bok.

Hentet fra bloggen her.

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund